«Vestkysten eller døden»

06.07.2015 kl.10:00: Revelja går i camp Okerhaugen. Me har avtale om at siste bjørnevakt vekkjer campen, og målet er å greie å være klar til marsj omlag kl.13:00. Tre timar trengs når ein skal lage frukost til store familiar, rense vatn, pakke leir, rigge ned snublebluss, kløve bikkjer osv. Det skal vise seg at om nokon mistar fokus eit bittelite minuss eller to, så vert det fort 3,5 time, og avogtil 4. Dette til tross for at det er lite kaffeslabberas om morgonen. Ting tek rett og seltt tid, i eit så stort følge, der det er fleire born enn vaksne. Me innfinn oss med dette faktum, men arbeidar likevel kvar dag mot målet om 3 timar.

---

10 a:m and the last bearwatch is «knocking» on the red nylon door. The goal for today is to be ready to go at 13:00. Three hours is definetly needed when one i s supposed to make breakfast for an entire family, cleanse water, pack everything, unrig the flare-mountaed fence we set up for polar bear alarm, sadle up the dogs etc . If anyone looses focus for a moment, the time spent quickly expands to  3,5 hours, sometimes 4, despite a minimum of «coffetalk». Things just simply seem to take time, in a group this size, with more kids then adults. We recognize this fact, but still we deside to every day work towards the goal of 3 hours.

Me tek peiling vidare innover Niggdalen. Landskapet her er spennande, og me ser at det har effekt på borna. Dei gløymer seg, og me snik inn ein liten ekstra halvtime før pausa. Normalt opererar me med pause ein gong i timen. Me har lunch etter to økter, og går to til tre økter til. Det kan verke litt lite for den som er van med å gå lange turar, men alle oppgåver som skal pressast inn i eit døger syner at det må bli slik.

Midt i ei marsjøkt kjem me til ei artig elv, som glimar av gull. Ungane har så lyst å stoppe, og dette er eit av dei gode døma på kor tida går. Me kan ikkje godt marsje forbi berre for å halde skjema, så me stoppar og studerar litt. Ansiktsmaling må til, og fabling om framtidig rikdom ved graving i elva. Me merkar på enkelte av ungane at det er dag tre på tur i dag, «hvetebrødsdagane» er over og ein skal lande i rutiner. Humøret er bra, men det er uvant arbeid. Likevel er alle fokuserte på den vestkysten me så inderleg vonar er tørr og lettgådd, og held stø kurs.

Etter stoppet utsett me den neste timespausa littegranne, så pass me har tilbakelagt litt meir enn ein kilometer før me tek pause. Etterkvart vert det tydeligare at me nærmar oss vestkysten, og ungane dreg med fornya energi, i godt tempo opp den slake motbakken opp mot skaret mellom Nigghaugen og Taylorfjellet. Når vi får første synet av havet i vest, er det høglytt jubel og glede. Dag tre på tur, og første gong med ny utsikt. Timinga kunne ikkje vore betre.

Vel oppe i skaret vel me å gyve laust på den bratte sida ned mot strandsletta før me tek pause. Det er så greit å få starte ei ny økt i lett terreng.

Me held fram nordover Horneflya. Målet er så langt som me kjem mot Fuglehuken i dag, for å ha kortast mogleg veg dit i morgon. Frå skaret er det omlag 10 km, grovt rekna det halve av kva det hadde vore på austsida. Dette dels fordi me har gått i nordvestelg retning, dels fordi det er strakare vegen, då Fuglehuken ligg litt nordvest for vårt landingspunkt. I tillegg er me over på den sida det er ynskjeleg å gå. Austsida er prega av bratte brefall som bryt opp strandsona, våte forhold og rufsete terreng. Det kjenner me oss ferdige med.

Når me kjem så langt nord som Vindholet, slår me leir. Me har gått vel 10 km denne dagen, samt nokre høgdemeter. Det er omlag 10 km tur/retur Fuglehuken, for den som vil dit i morgon. Det er ein fin tur med lett dagstursekk. Nokre har prata om å ta dagen ved leir, gå ned til sjøen og brenne bål og kose seg.

Alle borna får velje kva dei vil. Nokre er på «bål» med ein gong, medan andre har litt tyngre for å ta ei avgjerdsle. Me utsett fristen for avgjerd til i morgon. Kanskje vil ei god natts søvn gjere susen.

Ved leiren kastar ungane seg i leik ved vassdammen, og det tek ikkje lange tida før velkjente ordrar om å «i det minste prøøøøøøve halde deg tørr» kan høyrast, mellom gledeshyl, plaskelydar og oppgitte sukk. Med andre ord nett slik det skal være.

Me riggar oss til for ei natt som vert alt anna enn vindfull, ved Vindholet. Isbjørnvakta har underhaldning i dei mange nysgjerrige reinsdyra som dukkar opp, samt skipa me avogtil ser passere forlandet langt der ute. Anders dreg kjensel på dei, og det eine navnet etter det andre trillar ut. Mellom anna passerar det ein kvalfangsbåt heimehøyrande i Stamsund, Anders sin heimstad. Artig!

Jakoba og Kasper finn ut at dei vil sove ute, og riggar seg til med jervendukar og underlag. Eg gliser for meg sjølv. Godkjensla kjem snikande, når borna tek slike initiativ, og den vert med meg i soveposen, og langt inn i drømmeland.

Tidlegare innlegg om vår tur til Prins Karls Forland finn du her:

Ein draum om polarrev, kvalross og lomviungar.

Løyve til nødpeilesendar i boks.

Matplan, depot og logistikk.

Ankomst Longyearbyen.

Om eventyrlege Isfjorden og kvalrossen ved Richardlagunen.

Over Sildresletta med bursdagsbarn.

Du kan lese om turen i det vidare her:

Om fuglefjell og isbjørn.